Tre professorer og et militærmedisinsk bakteppe

Det er viktig å ha den dramatiske krigshistorien in mente når vi skal se på utviklingen medisin og helseforhold i Norge på denne tiden. Befolkningen, spesielt på Østlandet, hadde ferske opplevelser av krigens gru og hadde smakt de generelle helsekonsekvenser krig medførte. Det var blitt opprettet primitive militærlasaretter en rekke steder. Blod, sår og skader krevde militærmedisinsk innsats, i den grad det fantes. En kunnskapsrik og handlekraftig lege med øvelse i å bruke sine instrumenter, kunne være livreddende. Slike leger trengte man. Det var med denne bakgrunnen, og mens krigen fortsatt raste, at professor Skjelderup begynte på sin oppgave – å utdanne norske leger for det norske samfunnet. Hans fag var anatomi. Kirurger måtte beherske sine anatomiske kunnskaper hvis de skulle kunne arbeide raskt og sikkert uten nøling – f. eks. som militærkirurger.

Skjelderups kollega, den jevngamle kirurgen Magnus Andreas Thulstrup (1769–1844) var dansk av fødsel og hadde avlagt kirurgisk eksamen i København med beste karakter i 1791. Kirurgi var fra gammelt av et håndverksfag der kunnskaper og ferdigheter ble ervervet etter en mester-svenn-modell. For å sikre kvaliteten var det imidlertid blitt opprettet en slags yrkesskole for kirurger Theatrum anatomico-chirurgicum i København i 1736. Men i 1785 ble kirurgutdanningen slått sammen med legeutdanningen ved universitetet til en ny legeskole der teori og praksis var integrert – Det kongelige kirurgiske akademi. I tilknytning til akademiet og universitetet lå Det kongelige Frederiks hospital, som var opprettet som undervisningssykehus i 1757. Og København var modell for det man tenkte seg av undervisningsopplegg i Christiania.

Thulstrup hadde tjeneste både ved akademiet og Frederiks hospital bak seg, foruten ved Fødselsstiftelsen i København, da han ble regimentskirurg og flyttet til Christiania i 1797. I 1807 sto det nye militærhospitalet i Christiania ferdig, og Thulstrup ble overlege der i 1808. Som stabslege deltok han som militærlege både i krigen i 1808–1809 og i 1814.* Thulstrup var for øvrig venn av Christian Frederik og fulgte ham til bryggen på Bygdøy da han hadde abdisert som konge og forlot landet. Fra 1819 var han generalkirurg.

For legestudentene var det ingen ulempe å ha en erfaren militærlege som lærer, blant annet fordi militærlegestillinger rundt i landet var blant de få faste legestillingene som fantes, og deres hovedlærer i kirurgi kjente feltet godt. Thulstrup var trofast mot militærmedisinen, noe en rekke leger nøt godt av.

Thulstrup var professor i kirurgi og fødselsvitenskap og fikk også ansvaret for jordmorutdanningen da den nye Fødselsstiftelsen kom i gang i 1818. Utdannede sykepleiere fikk vi i Norge først femti år senere, så i pionertiden var leger og jordmødre de eneste helseyrkene med formell utdanning.

Den tredje medisinske professor som startet opp i 1814, var Niels Berner Sørenssen (1774–1857). Han var opprinnelig fra Christianssand og hadde medisinsk utdanning fra København. Han kom til Norge som landphysicus i Jarlsberg grevskap med bosted i Tønsberg i 1807. Fra 1808 var han også militærlege, og han var med på å opprette et marinelasarett. Selv ble han imidlertid rammet av en yrkesrisiko som alt datidens helsepersonell hadde – å bli satt ut av spill av en smittsom sykdom. Han pådro seg nervefeber (tyfoidfeber) og var syk i flere måneder. Men han kom seg, og etter tjeneste som offentlig lege i Skien overtok han professoratet i medisin ved Det kongelige Frederiks universitetet i Christiania i 1814 og fikk seg bolig i det huset i Kirkegata der Cafe Engebret er i dag.

Den delen av medisinerundervisningen som ikke hadde med pasienter å gjøre, foregikk helt fram til 1852 i den trange Anatomigården som ligger på Christiania Torg.

Professor Skjelderup bodde like i nærheten av Anatomigården, så miljøet var tett. Familien Thulstrup, derimot, bodde mer fornemt. Thulstrup tilhørte samfunnets øverste sjikt. Ikke bare var han en nær venn av kong Christian Frederik, men også av kong Karl Johan, som utnevnte ham til sin første livmedikus i 1818 og lot ham fra 1819 bo på Bøllingløkken på Bygdøy, der Oscarshall slott ble bygd senere. Karl Johans begeistring for fru Thulstrup hører også med til denne historien.

Med tanke på kårene for medisin og helse: Vi skjønner at båndene mellom det nye universitetet og den styrende eliten var nære og sterke. Hvordan var forholdene for de legene som ble utdannet, og for de oppgavene de skulle løse? Tja. Mer om dette senere.

Legeskolen

Hva underviste professorene? Bevarte studieplaner gir ikke særlig detaljinformasjon. Det var få studenter – det første året bare tre. Etter hvert kom det riktignok flere studenter til i det foreløpig svært lille miljøet. Det var i Norge i 1814 bare ca 100 leger med kvalifiserende utdanning. De var enten universitetsmedisinere eller hadde gammel kirurgutdanning.

Gjengse lærebøker var tilgjengelige på tysk og dansk. Egne, nasjonale lærebøker fantes foreløpig ikke. Etter hvert oppsto en spesiell sjanger av faglitteratur – håndskrevne referater av forelesninger, ført i pennen av studenter. Før teknikken var kommet så langt at man kunne mangfoldiggjøre, ble disse åpenbart skrevet av igjen av andre studenter. Slik ble kunnskapen reprodusert og videreført. Nasjonalbiblioteket har en samling slike referater, innbundet som bøker, og det finnes også slike i andre samlinger og i privat eie.*Straand J, Sandvik H. Professor Nils Berner Sørenssen (1774–1857) – teori og praksis i en medisinsk brytningstid. Michael 2021; 18: Supplement 27, 218–238.

Noe betenkelig er det at referatene er nokså uforandrede gjennom mange år. Derfor skulle man gjerne vært «flue på veggen» med moderne historikerøyne mens datidens undervisning pågikk. Bevarte referater er ofte så sirlig skrevet at det er vanskelig å se for seg at de kan ha blitt til i et kaotisk auditorium eller en disseksjonssal, ved en sykeseng eller i liknende undervisningssituasjoner. Hadde studentene notater som de renskrev selv etterpå, og etter hvert overlot til andre for eventuell avskrift? De forskjellige versjonene er ofte svært like, hvilket tyder på at det er avskrifter. Kanskje hadde læreren diktert det de skulle skrive? Uansett: Hvis studentene virkelig lærte alt som står i disse referatene, var de i sannhet velutdannede. Det er ikke overraskende at flere av de studentene som lagde avskriftene, finnes igjen som sentrale personer i norsk medisin etterpå.

Det var mye og komplisert kunnskap som skulle tilegnes. Tidens teorier bak fysiologi og patologi var flere. Det var innviklede og dels motstridende systemer som konkurrerte om oppmerksomheten i internasjonal medisin. I Christiania hadde man valgt å følge noe som var kalt det Brownske system.* Nærmere om det Brown’ske system i fakultetets jubileumsbok (Larsen 2014) og i Straand & Sandvik 2021. Dette er en variant av 1700-tallets irritabilitetsteorier.

Tidens diagnostikk besto i å se om pasientens tilstand stemte overens med noen av de kategoriene som systemlæren hadde. Den behandlingen som ble iverksatt på grunnlag av diagnosen, ble da slik diagnostikken, dvs. systemets logikk tilsa. På grunn av at det var forholdsvis få ulike medikamenter og behandlingsmetoder som ble brukt mest, og på grunn av at sykehusjournaler og andre notater ofte var meget kortfattede, er detaljene i den praksis som ble fulgt, og ikke minst resonnementene bak, vanskelig å studere i ettertid.* Se f. eks. om studier av gammelt journalmateriale i Imhof & Larsen 1975.

1700-tallet var klassifiseringens tid. Carl von Linné (1707–1778) hadde stor suksess med sine arbeider om inndelingen av planteriket. Å finne et system var målet når tidens naturforskere på denne måten gikk på oppdagelsesreise i skaperverket. Kanskje var sykdommene også underlagt et naturgitt system? Derfor er det ikke underlig at det var flere, parallelle systemer for forståelse av sykdom. I Norge hadde vi altså valgt det Brownske.

Inndelingen av sykdommene skjedde oftest på grunnlag av symptomer og kliniske tegn, og fulgte bare sjeldnere sykdomsprosesser eller årsaker. Derfor er det for eksempel et stort antall kategorier av feber. Diagnosen var ikke bare teori, den var også den erfaringsbaserte nøkkelen til både terapi og prognose. Den kunne derfor fungere i praksis likevel ut fra sine egne premisser, selv om teorien bakom var annerledes enn i senere perioder.

Se på gjengivelsen av første siden av Therapia specialis, Se figur 8.3. og transkripsjonen i figur 8.4. Teksten på denne siden illustrerer i konsentrat de viktige prisnippene i datidens medisinske behandling. De fire punktene går ut på å beskrive sykdomstilfellet. Når det er gjort, kan man iverksette den behandlingen som hører til akkurat denne sykdomskategorien.

Til forelesningsserien om Therapia specialis hørte også en serie om Therapia generalis, dvs. om de overordnede, generelle prinsippene. Se Straand & Sandvik 2021 om dette kildematerialet* Straand J, Sandvik H. Professor Nils Berner Sørenssen (1774–1857) – teori og praksis i en medisinsk brytningstid. Michael 2021; 18: Supplement 27, 218–238..

Det finnes også bevart enkelte undervisningsmodeller som demonstrerte behandlingsprinsipper for studentene, se fig. 8.5. Det var før 1826 ikke noe eget undervisningssykehus, slik som i København, så den kliniske undervisningen måtte foregå så godt man kunne på militærhospitalet og på de få og små sivile sykehusene som var tilgjengelige i hovedstaden. Blant annet var det et sykehus der Jernbanetorget ligger nå.

De medisinske basalfagene hadde det også vanskelig, enda de hadde et eget hus. Det var ikke laboratorier der. Og anatomiprofessoren hadde ingen preparater å demonstrere. De måtte han lage selv, og Michael Skjelderup gjorde det. Han dissekerte og lagret demonstrasjons- og eksamenspreparater på formalin og sprit. Samlingen som etter hvert vokste seg stor, var derfor Skjelderups eiendom. I 1828 solgte han preparatsamlingen til Universitetet – og ga pengene tilbake som grunnkapital i et fond, Skjelderups gullmedalje, som satte opp og belønte medisinske prisoppgaver. Ordningen eksisterer i prinsippet fortsatt, riktignok med siste utdeling i 1973.

Figur 8.4. Transkribert referat fra professor Sørenssens Therapia specialis, figur 8.3.

Den fjerde medisinprofessor

De tre medisinprofessorene var modne herrer med røtter i dansketidens enevelde og i 1700-tallets intellektuelle tenkning. Nå begynte neste generasjon å melde seg, i første omgang i form av den om lag 20 år yngre Frederik Holst (1791–1871) fra Holmestrand. Han gikk ut av Christiania Katedralskole i 1810 og studerte medisin i København med eksamen der i 1815. Allerede i 1816 avla han lisensiatgrad i medisin, som den første ved det norske universitetet. Arbeidet handlet om medisinsk bruk av salpetersyre. I 1817 forsvarte han Universitetets første doktorgrad (om forekomsten av den særnorske sykdommen radesyke).* Holsts latinske doktoravhandling Morbus, quem Radesyge vocant, quinam sit, quanamque ratione e Scandinavia tollendus? er også gitt ut på norsk: Lie AK. red. Holst F. Hva er sykdommen som kalles Radesyge, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia? (1817). Michael 2005; 2: Supplement 2.

I det lille medisinske miljøet i Christiania var Holst åpenbart en person med en stor faglig framtid foran seg. Allerede i 1818 ble han ansatt som stadsfysikus i hovedstaden, dvs. byens offentlige lege – men så reiste han straks utenlands for å lære mer.* Om Frederik Holst se spesielt tidsskriftet Michael (www.dnms.no) eller www.michaeljournal.no, der det gjennom årene er publisert en rekke artikler om forskjellige aspekter ved hans liv og virke.

Mer fart i utviklingen av medisin som akademisk fag ble det først i 1826, men herom senere. La oss enn så lenge se på undervisningen slik den var i høstsemesteret 1827, se oversikten i figur 8.6. Et fåtall lærere underviste i flere fag.

Det var også hentet inn lærerkrefter fra andre fakulteter, såsom den 58 år gamle teolog og for lengst berømte zoolog, professor Jens Rathke (1769–1855). Bedre ekspertise i naturhistorie kunne studentene ikke få. Likedan var det med undervisningen for legestudentene i optikk, akustikk og kjemi, der professor i fysikk og kjemi Jens Jacob Keyser (1780–1847) sto bak kateteret. Selv om det på denne tiden ikke var noe fag som het øyesykdommer og heller ikke så mye leger kunne gjøre med folks nedsatte hørsel, forstår vi av lærervalget at det likevel var interesse for dette på akademisk plan.

Figur 8.7. Undervisning for medisinere høsten 1827, transkripsjon fra Eyr 1827; 2: 356–357.

Av figur 8.6. og transkripsjonen i figur 8.7. ser vi at professorene Skjelderup, Sørenssen og Thulstrup hadde atskillig undervisning i sine fag. Legg især merke til de nederste linjene om samfunnsmedisineren og farmakologen Frederik Holst – han underviste også deler av den medisinske spesielle terapi, dvs. i Sørenssens fag. Litt ovenfor leser vi at Skjelderup også underviste medisin – «thinglig Medicin» betyr her sannsynligvis praktisk medisin. Alle måtte trå til for å få det til å gå rundt.

At alle ved det medisinske fakultetet også måtte begi seg inn i andre fag, stemte for øvrig overens med virkelighetens verden for legene som ble utdannet. De måtte være forberedt på alt, også oppgaver på randen av sin kompetanse, når de var blitt tilkalt og la i vei med sin doktorveske i karjol eller slede.

Studentene hadde åpenbart nok å gjøre. Lærerne også.